Hazard Noir

Bon – I Aberdeen

Friday, May 27, 2011 | 12:46 am

I Aberdeen har Bon alt man kan be om, uteliv, stoooor boks, det mennesket i verden som er mest glad i henne, tre greie kompiser og ja … alt hva man kan ønske seg for hesten “sin” når den skal være pensjonist. Dessverre hadde hun klart å røyne på skaden litt da hun bestemte seg for å si at “nok er nok” til ungdommene (dvs alle andre enn henne selv ) og ikke direkte overraskende har dyrlegene funnet noe forkalkninger i haseleddet. Men Bon har verdens beste eier, og Kate har allerede lagt en plan for hvordan man skal få tatt best mulig vare på henne. At gutta boys også har tatt til vettet og skjønt at Bon er mer hyl og skrik enn faktisk action har hjulpet på, og i skrivende stund befinner de seg relativt harmonisk ute på gress sammen sier rapporten.

Jeg forlot likevel Aberdeen med et smil, endelig er hun hjemme, noe hele hesten gav uttrykk for også. Hun har det bra, jeg har brukt en drøy måned på å lære meg hvordan det er å ikke designe timeplanen min rundt henne. Det har gitt meg mange muligheter til å tenke over hvor mye glede jeg faktisk har funnet i å gjøre nettopp det. Livet er lykksalig mye enklere uten hest, og mye billigere. Men det veier aldri opp for gleden, moroa og alle drømmene som både blir og nesten blir virkelighet.

—Guro | 4 comments
(posted in Bilder, Slett ikke riding)

Tusen takk for nå Bon!

Wednesday, April 13, 2011 | 11:46 pm Tusen takk for tre fantastiske år lille hestevenn.
I går begynte Bon den lange reisen hjem til Kate, til Aberdeen og til et liv som pensjonist. Hun er ikke lenger min, og heller ikke “min”. Tilbake i Sandnes sitter jeg med en tom boks, en klump i halsen og et smil gjennom tårene man feller fordi man har sagt “takk for nå” til verdens beste førstegangshest. Jeg har så utrolig mye å takke Bon for, og også Kate, som lot meg låne hesten sin i tre år. Uten disse to ville jeg neppe vært hestejente med like mye entusiasme i dag. Da jeg fikk Bon var jeg blitt litt redd, usikker på å ri ut på tur, for å gjøre ting som var “skummelt”, og helt fornøyd med å ri på rideskolen en dag i uka. Bon fikk meg tilbake på gamle tanker om hvor artig det er å ri ut, hvor artig det kan være å utfordre seg selv, og minnene er mange, tre år med daglig samvær gir oppturer, nedturer og hverdagsliv.

Tusen takk for alle stundene vi har hatt sammen, kilometerne du har bært meg, og alle gangene du har holdt hodet mitt over vann når verden har vært ved å falle sammen. Tusen takk Bon, for at du har vært adaptiv, latt meg vokse med oppgaven og for alt du har tatt deg tid til å lære meg. Vi skilles som noe jeg tror er venner, selvom du ikke kan snakke. Du har vist meg så mange av sidene ved å eie hest; du har skadet deg, du har reist deg igjen, du har vært en håndfull og du har vært min stolthet, glede og mer enn noe annet har du vært samarbeidspartneren min i tykt og tynt. Du har vært så trassig at jeg har vært ved å gi opp, og du har gitt meg ti tusen ganger tilbake for at jeg ikke gjorde det.

Tusen takk for at du ikke bare har gitt meg tiden din Bon, men også vennskapet ditt, tilliten din og aller mest fordi du har gitt meg tilbake troen på meg selv (etter å dyktig ha tatt den vekk først). Tusen takk Bon for at du har vært vennen min, muntrasjonsrådet og superstjerne, lærehest, menneskelærer og apekatt.

Kjært barn har mange navn, og B, du har flere enn de fleste; du har vært ponnien min, hoppeloppa, superstjerna, prinsessa, dronningen, superstar, minsin, ponnijonni og verdensvakreste. For du er alle de tingene, du er prinsessa mi, dronninga når du forteller andre hvor skapet skal stå, og det finnes ingen som er vakrere enn deg kjære ponni. Du har trampet inn i livet mitt, og sporene du har satt i bevisstheten og hjertet mitt de vil alltid være der. I dag har jeg prøvd å takke deg for det ved å sende deg hjem dit du hører til, slik at du kan nyte ditt otium, og lære flere mennesker hvordan man skal bli et bra hestemenneske. For du har lært meg så mye, og selvom vi ikke var ved veis ende, selvom du kunne lært meg så enda mye mer fortjener du ro nå, du fortjener større uteområder og få lov å bli den hesten du en gang var, og den hesten er ikke min. Du har vært stallhest hos meg, og tilpasset deg, men nå skal du få lov å være uteponni igjen, sånn du egentlig er.

Du gav meg livet ditt Bon, i tre år. Jeg har ikke ord for å fortelle hvor uendelig takknemlig jeg er fordi jeg har fått kjenne deg. Jeg var fjorten år i dag, og tårene rant når du reiste fra meg, fordi du, slik en ordentlig hestevenn skal gjøre holder fast på en så stor del av hjertet mitt at jeg ikke riktig vet hvem jeg er uten deg sånn med en gang. Det er noe eget med hestevenner, selvom de ikke snakker samme språk som deg, kryper de under huden på deg, og blir med deg videre i livet. De setter spor etter seg, det å oppleve en personlighet som deg på nært hold har gjort livet mitt rikere, horisonten bredere og ryggen sterkere. Vi har gått foran hverandre, bak hverandre, men aller mest har vi gått side ved side. I hverandre har vi funnet et partnerskap, og en vennskapelig deling av oppgavene.

Veldig mange av opplevelsene jeg husker og kommer til å huske handler om å mestre, ikke alltid store ting, noen ganger har de nok for andre vært usynlige, men for meg har de tegnet seg som små punkter på den ferden vi har hatt fra totalt fremmede sommeren 2008 til to som kjenner hverandre mer eller mindre ut og inn våren 2011. Tilliten du viste meg når du skadet deg overveldet meg, og tårene var farlig nærme når du ikke ville slåss selv men overlot det til meg. Krigerhesten min … til gjengjeld har du beskyttet meg mot alle i ettertid, selv når jeg har sagt du ikke behøver. Da du kom tilbake i trening buttet det hardt, jeg var så redd, så redd for å gjøre deg vondt igjen, og du ble frusterert. Heldgvis fant vi engelsk hjelp og veien ble igjen flatere, og mindre turbulent. Jeg smiler alltid når jeg skal oppsummere det vi har holdt på med. Jeg smiler i dag også, gjennom tårene, fordi bare du kunne lære meg å stole på meg selv, stole på deg, stole på oss slik du har gjort.

Jeg har sluppet tøylene og sagt løøøøøøøøøøøøp til deg, fordi jeg har kjent fokuset du gir oppgaven. Jeg har hoppet hinder med deg, og jeg har kjent hvordan du kan flyte avsted, hvordan du kan bære oss begge gjennom alle de grunnleggende dressurøvelsene. Jeg har galoppert barbak på tur med deg, en ide som ville vært utenkelig før deg. Det er vanskelig å være trist når man har så mange gode minner, men det er også vanskelig å le når man vet at de ikke kommer til å komme like tett i framtiden.

Jeg er glad i deg Bon, slik man er glad i sine hestevenner, og du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt, du verdens aller vakreste lille førstegangshest.

alle bildene er det Torunn Lilleeng som har tatt, livredd hest og høygravid stilte hun opp, tusen, tusen takk Torunn, det betyr millioner for meg.

—Guro | 8 comments
(posted in Guro og Bon)

Undervisning på Ginask og Hartmutsk

Sunday, April 10, 2011 | 9:29 pm

I dag har jeg fått veldig god hjelp av Lone, så plutselig var hesten på plass igjen Det ble “noen” påminnelser om utvendig tøyle (den er der for å brukes) og å mene halvparadene (etter at jeg hadde husket på at tøylen var der) og T.A.K.T. Det virket I dag var hun mer enn super i høyregalopp, og etter at Lone hadde gjort et poeng ut av at det kanskje kan være en ide å også her tenke at det faktisk kommer til å gå bra, og -mene- det, så gikk det faktisk bra, og jeg mente det og alt sammen. Hun jobber -veldig- godt i høyre galopp, selvom jeg ikke får henne til å sitte og være taktfast i noen av galoppene kommer hun mye lettere over ryggen og inn i hånda i høyrgalopp enn i venstre. Hun fatter venstregalopp, og er mer regulerbar i tempo muligens, men det er mye vanskeligere å få henne til å bruke hele kroppen riktig, men det gikk her også i noen få-få steg, når Lone hadde fikset på meg.

Likevel, sett fra utsiden tror jeg muligens timen kunne oppfattes som litt underlig. Å høre på oss når vi snakker kan ikke være direkte enkelt. Et utdrag av dagens “samtale gjennom timen”:

Lone: Så rir du henne innover i sirkelen, sånn ja, så rir du henne utover igjen, bare skyv henne ut, overstepping.
Guro: Ja, litt smaller the circle først ikke sant?

Lone: Ri en bue på langsiden?
Guro: En shallow loop?

Guro: Hører du også “klopfen” inni hodet nå?? *fnise*

Vi rir rett og slett ikke på norsk, engelsk eller tysk, vi rir og tenker (ikke minst) på Ginask og Hartmutsk, og det ser ut til å virke, så da er det kanskej greit å fortsette med det.

—Guro | no comments
(posted in Guro og Bon, Ridning)

Å komme hjem etter to uker…

Thursday, April 7, 2011 | 9:59 pm

er ikke alltid like enkelt. Jeg har hatt dyktige, kompetente, hyggelige mennesker til å hjelpe meg med Bon mens jeg har vært borte, men de har egne hester, og derfor har ikke Bon trimmet riktig like mye som hun er vant med, resultat?? Prinsesse-vil-absolutt-ikke har dukket opp igjen. Når Bon har trent litt lite, men fornuftig er resultatet at hun er banan, slitsom og grusom til hun virker, også v.i.r.k.e.r hun etterpå. Så vi har kranglet litt, diskutert litt og kommet oss framover, hun er myk og fin, hun har bare litt mye energi, og da blir det vanskelig å være til…

Så nå har jeg longert ponni litt, og innstallert bremsen igjen. Så uken har gått som følger:
På mandag gikk vi på lange tøyler, i grime, ikke så veldig effektivt skal jeg innrømme, så da longerte jeg litt, uten innspenning, bare for at hun skulle få gå litt framover. For moroskyld ba jeg om høyre galopp, og først fikk jeg kryssgalopp, i tre steg, så slo hun selv ned til trav i noen få skritt før hun prøvde igjen, og det var som om hun virkelig tenkte seg om, for hun prøvde og gjorde feil et par ganger, uten at jeg sa noe, så plutselig fikk hun til, og da jogget hun på i et riktig så trivelig temp og prustet som helt. *glad i ponni*

Så på tirsdag fant jeg ut at jeg måtte teste lykken, og kneppet på litt innspenning før jeg ba om galopp i longen, og da fattet hun helt riktig med en eneste gang *superponni*. Gikk fint i longen, men var litt stram i maska når jeg skulle ri, men kom fint i trav etterhvert, og flyttet seg fint unna sjenkel.

Så kom onsdagen og hun gav meg en skikkelig oppvisning på venstre hånd, hoppet, spratt og sa “neeeehei, jeg vil ikke”, før hun plutselig slo til og virket, og da virket hun virkelig også. I går virket hun best av alt i galopp på høyre hånd, hun er jo litt skjev enda, men hun gjorde virkelig et forsøk, og var rund og fin over ryggen *jaaaaaaa*, og etter galoppen var hun rolig og fin i traven også. Så de har gjort en god jobb de som har passet på henne, det var bare å få av henne den ekstra oppsamlede energien

jeg merker også at jeg ikke ahr ridd på to uker, kroppen vil ikke helt, og jeg må igjen konsentrere meg ganske masse om å få løsnet på hofta så den ikke jobber mot, men med Bon, og som kjent; Bon er ikke veldig tålmodig med sånt tull. Men vi kommer oss!

—Guro | no comments
(posted in På daglig basis)

Klokka ni på en søndag…

Sunday, April 3, 2011 | 8:42 pm

er det tidlig å sitte i salen for å ri på tur. Men det var akkurat det Ingrid og jeg gjorde…Den eldste av oss var nok noe trøttere enn den yngste, men jeg var oppe, og relativt blid (utrolig hva kaffe kan gjøre). Så ruslet vi avsted innover mot Alsvik, skogen og moroa. Og halvannen time senere var det to veldig våkne og ganske slitne hester og jenter på vei hjemover mot stallen. Alsvik var det alle fire trengte, noen for å løpe av seg litt energi (Bon bør føle seg truffet), noen for å løpe på seg litt glede og framdrift (heihei Lisa), og for de to på toppen var det herlig å slippe ned skuldrene og bare gliiiise seg gjennom skogen.

Vi glemte et lite sekund at vi egentlig er dressurryttere, eller kanskje husket vi det og det var derfor det var så befriende å puste frisk luft og kjenne vinden i fjeset, der vi la avsted i galopp med bare litt fartsbegrensing for mørkebrune damer. Noen ganger har Bon ingen bremser, og noen ganger har hun litt bremser, men det gjør ingenting, for hun stopper til syvende og sist, og på veien til stoppen har vi det skrekkelig gøy

Alsvik er et lite skogområde/friluftsområde ca en halv times skrittetur fra stallen. Dessverre foregår skritteturen på en ganske smal asfaltvei, som innimellom også er ganske traffikert, noe som gjør at det helst må være dagslys for å ta turen. Så det var en stund siden vi hadde vært så langt innover veien, og det var herlig å ha ordentlig mykt skogsunderlag under høvene igjen. Heldigvis er både Lisa og Bon fornuftige hester, som kan rides på de fleste steder i alle gangarter, så det gikk i alle tre gangartene gjennom skogen, før vi avsluttet dagen med å runde hjørnene i et fortreffelig tempo. Bon var svett, blid og fornøyd på veien hjem, og jeg var mye mer våken og frisk enn noen kopp med kaffe og slakk morning i senga kunne gjort

—Guro | 4 comments
(posted in Andre folk og hester, Guro og Bon)

Selvtillit og holdning

Friday, March 11, 2011 | 12:28 am

Faren min hadde følgende på russekortet sitt (den gangen for hundre år siden dere vet): “Livet må leves forlengs men kan kun forstås baklengs”. Noe sier meg at selvom jeg for alltid kommer til å ha en bunnsolid barnetro på at faren min er MacGyver i forkledning, så forsto nok ikke hans straks nittenårige jeg helt dybden i det han hadde valgt å ha på russekortet sitt.

Jeg forsto det heller ikke når jeg var knapt nitten, ti år senere tror jeg at jeg har forstått det, på mange plan i livet, men nå er dette en gang en hesteblogg, så vi lar det være emnet her. Den siste uka har Bon vist meg alt hun kan, og nettopp at hun kan. Hun er blitt mer kontaktsøkende, hun hører bedre når jeg snakker, selvom hun tester grenser kanskje enda mer enn hun gjorde. Bokstavene eskalerer m.y.e raskere enn de gjorde, fordi hun forventer at jeg hører så mye raskere, hun ber ikke om unnskyldning for å si ifra. Men jeg så det ikke før jeg satte meg ned og tenkte. For et år siden sto vi på bar bakke, men litt før der igjen følte jeg det begynte å gå bra, hun begynte å bli skapelig. Hun hadde enda ikke begynt med å stå på to bein, eller hoppe rundt med alle fire beina planta på omtrent 20×20 cm.

Men da kunne hun løpe av med meg. Når jeg ikke fikk til fikk Bon løpe, og gjett hva; hun løp…ikke veldig, men nok til at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre. Så kom hun tilbake fra skaden i fjor sommer, og jeg hadde ridd en del andre hester, blitt dyktigere til å ri. Plutselig fikk hun ikke løpe avsted, og ville kanskje heller ikke like mye, da beinet ikke var 100%. Så da sto hun på to da…og hun hoppet og spratt. Hun har -aldri- (bank i bordet) STÅTT på to, men hun letter foran og slår opp hodet. Hun hopper sidelengs og hun er generellt udregelig. Og ja, jeg var blitt bedre til å ri, men troen på meg selv som rytter?? fraværende

Så kom Gina, og begynte å fikse på ting, hun snakket i små bokstaver, med små ord, og ba ikke om så mye….føltes det som. Men hun gav meg faktiske oppgaver, hun gav meg noe å øve på, noe å måle mot. Hun gav meg mot, ikke i en to tre, men litt etter litt. Hun gav meg troen på de små tingene. Også kom Mona også, og hun gav meg en ide om at Bon faktisk ikke er så annerledes som det noen ganger kan føles som. Og hun gav meg også troen på at arbeidet jeg gjorde ikke var dårlig, men at jeg måtte mene det. “Vit hvor du har tenkt deg!!” var gjennomgangstonen til begge mine hovedinstruktører. Og langt fra plutselig, men sakte men sikkert fant jeg igjen selvtilliten min, troen på at det jeg gjør når jeg sitter til hest ikke nødvendigvis er galt. At protestene ikke MÅ handle om min inkompetanse, men kanskje også om hesten faktisk ikke har noen plan om å være med på å heve baren for vår innsats.

Kombinasjonen Mona og Gina har for meg utgjort en helt enorm forskjell, ikke en jeg har sett før jeg plutselig satt med beviset i hånden for bare en uke siden. Mona som gjentatte ganger har skrytt av det jeg har gjort siden første gang hun så hesten, som gjentatte ganger har sagt “sitt stille, gjør arbeidet ditt, ikke bry deg om henne”, som har gjentatt til det kjedsommelige når jeg har sagt med litt nervøs stemme “hun er ikke så glad i andre hester” at det er noe hun får venne seg til. Mona gav meg nok oppgaver til at jeg konsentrerte meg, bare for å finne ut at Bon plutselig også var på jobb når jeg red. Gina som har sagt “well ridden”, og “get her into your world”, “Don’t let her pick a fight with you, just ignore it, do your work, allow her to be good”. De har trodd på meg, og de har trodd på Bon. For en uke siden satt jeg nede på en hest som bar meg, for en uke siden satt jeg mot når hun ville dra ned hodet, og så sent som i går fikk jeg svaret jeg så inderlig trengte; Når Bon hoppet, sidelengs og slo opp hodet, når hun prøvde å bukke, løpe vekk og alt mulig annet klarte jeg å holde hodet høyt, se fram og si “her, høyregalopp vennen min”. Når hun så faktisk etter kun kort tid gjorde det klarte jeg å løsne på utvendig tøyle, slippe hånden ned og klø henne. Jeg klarte å sitte når hun prustet og ri dit jeg skulle. Jeg hadde så vondt i alle magemusklene mine at jeg omtrent kastet opp, og likevel så slo det meg plutselig at jeg trodde, ikke bare på meg, men på oss. Jeg forventet at hun skulle høre etter, at hun skulle klare det, at hun skulle gi meg det jeg ba om, og det var nettopp det som skjedde.

eg sier ikke at jeg har funnet en magisk løsning, men to mennesker (og noen flere, men de i all hovedsak) har klart å formidle ridning slik at jeg stadig ønsker å bli bedre, samtidig som jeg har tro på det jeg gjør. Jeg har tro på det -vi- gjør. Og jeg tror på Bon, jeg tror hun kan bære meg til månen og tilbake bare fordi jeg ber om det. Jeg har endret tanken fra “nei, du må ikke gjøre sånn” eller “nå kommer hun ikke til å høre etter” til å tro på at vi skal få til. Jeg tenker oftere og oftere “nå skal vi” eller “nå skal hun bare gjøre slik og slik”. Og oftere og oftere skjer det. Jeg har lært meg teknikker for å ta meg selv ut av den dårlige spiralen. I går ble baren hevet, ikke for Bon men for meg. Høyt, men for første gang gjorde det ingenting. Jeg fikk ikke til alt, på langt nær, da ville det jo ikke vært høyt opp, men jeg fikk til litt, jeg lærte meg å kjenne forskjellen på rett og galt, og har noe å jobbe videre på, det er inspirerende, morsomt og det er lenge siden jeg var SÅ motivert.

Når jeg ser tilbake tror jeg forskjellen begynte den dagen jeg begynte å gjøre holdt. Den dagen jeg ikke lenger tillot at hun gikk gjennom den utvendige hjelperen min. Da alle begynte å legge merke til de gode holdtene våre, som var så gode fordi jeg hadde en hest som løp gjennom hjelperne mine, og jeg måtte finne en løsning vi kunne bruke. Vi staret og stoppet i det uendelige kjentes det som, nå stopper hun på et lett trykk fra knærne og et løft i bekkenet, i holdning, på fire bein, firkantet – fordi JEG tror på OSS.

—Guro | 5 comments
(posted in Slett ikke riding)

Et ganske langt uforglemmelig øyeblikk…

Monday, March 7, 2011 | 11:02 pm

De aller fleste av oss som regner oss for å være “hestefolk” vet at det er de små øyeblikkene man lever på. Det går opp og ned, og det er utrolig viktig å glede seg over de små framskrittene og de øyeblikkene som gjør det verdt alle de kalde fingrene, høyet i håret, de såre musklene, de kalde og frosne tærne, de varme dagene, fluene, pengene, tiden og strevet, alle literne med vann man bærer og alle trillebårene man tømmer med møkk. Det er øyeblikkene man lever for.

I dag har jeg spart opp øyeblikk for et halvt liv, jeg har spart opp 20 minutter med fantastisk hest. Min lille skrullete ponni har bært seg (og meg) i tre gangarter, i sidebevegelser og temposkifter. Hun ikke bare svevde, men hun fjæret, hun var elastisk, ustatisk, lå ikke i hånda, hun var helt fantastisk, og jeg klarte å sitte, sitte og sitte. Hun ventet, hun hørte og jeg var så stolt, så utrolig stolt. Jeg skal medgi at det at vi var på utebanen helt alene, i mørket muligens burde legge en demper på gleden jeg føler, men det gjør ikke det. For jeg var der, jeg kjente at det stemte, at det virket. Jeg satt på henne, og jeg kjente at ALT stemte. I dag kunne jeg ridd til verdens ende og tilbake. I dag kunne jeg hentet månen til henne om det var mulig. I dag klarte jeg selv å ri henne gjennom, konsentrere meg og glemme verden rundt meg. Og under meg gikk verdens beste hest, hun rullet på, flyttet seg og gikk de beste versadene og sjenkelvikningene vi noen gang har gjort. Hun trampet under seg, løftet forparten og var tilstedeværende, mens hun hele tiden ventet på neste signal.

Det er stort for meg, ikke bare å kjenne at hun hører på meg, men at hun også vokser under meg, at skuldrene kommer opp og blir friere, at bakbeina kommer og jeg kjenner at jeg sitter på de i versadene. Og det utrolige, det som gjorde at jeg fortsatt hopper mentalt opp og ned er at hun ikke forsvant, men fortsatte å jobbe inntil jeg sa at det var ok. Hun PRUSTET på høyre hånd, både i trav og galopp. Hun var så fin, så fin. Hun var så lydhør, hun var Bon på sitt aller-aller beste, bedre enn jeg noen gang har kjent henne. Gina gjorde -noe- på onsdag, jeg klarer ikke å sette fingeren på mer enn at jeg nå klarer til en viss grad å svinge i hoftene også når jeg sitter nede, men hun gjorde noe mer, jeg vet ikke helt hva, men som resultat har iallfall hesten gått som ei kule helt siden onsdag. Jeg har ingen planer om at det skal slutte nå.

Jeg har verdens aller-aller fineste hest, jeg smiler, slik at det er greit å ha ører. Minsin er virkelig aller-aller best

—Guro | 2 comments
(posted in Guro og Bon, På daglig basis)

Det står til liv…

Sunday, March 6, 2011 | 10:26 pm

Her har det vært stille i det siste…men det betyr ikke at vi ikke har gjort noe. Derimot har vi begge stått på og trent relativt bra. Det går framover, ikke alltid så fort, men likevel har veldig mange ting løsnet for oss begge de siste ukene, og jeg klarer endelig å ri hesten min i en litt høyere form, uten å miste henne. Det er artig. Dvs at jeg ikke bare rir henne lang og lav, men har et gir til

Bon driver fortsatt og turner for å slippe galoppfatning til høyre, men det kommer seg. Og oppi det hele har det vist seg at Bon bytter klokkerent. Enkelt og greit Og man får vel ta med seg det som er bra. Det i tillegg til at hun alltid nå fatter høyre galopp etter at vi har strulet litt er også en høydare.

Hun er rett og slett fantastisk, og jeg begynner å få heng på en del ting, så plutselig er veien til ekvipasje ikke uoverkommelig Jeg HAR verdens aller beste ponni (og hvis noen kan minne meg på hvorfor i all verden jeg sender henne fra meg så setter jeg pris på det).

Bilder fra egentrening på lørdag. Tusen takk til Lone Kvitvang for bildene

—Guro | 3 comments
(posted in Bilder, Guro og Bon, Ridning)

Det kunne så lett ha blitt en sånn dårlig dag..

Thursday, January 27, 2011 | 5:23 pm

Men det ble en av de beste
Bon gikk fra å være trassig, vrang og hei, nevnte jeg trassig?? til å bli samarbeidsvillig, dyktig og ridbar i løpet av 30 minutter. Hvorfor? Fordi Gina klarte å flytte fokuset vårt til rett sted, og fordi jeg tror at jeg endelig ikke bare mente at jeg burde tro på meg selv, men faktisk trodde jeg på meg selv og min egen ridning.

Starten på økta var, som overskriften forteller grusom. Bon løp, hun hoppet sidelengs, og hun svarte ikke på -en- forholdende hjelper. Resultat? Jeg knyter meg, blir usikker og litt sint. Lyst til å vri hode av hesten?? neeeida. Jeg har kommet et stykke videre, da jeg faktisk kan om jeg anstrenger meg litt ri videre, jeg fortsetter å si “her, dette ber jeg om” med like store bokstaver som jeg begynte med til hun gir opp og gjør det hun skal, men jeg klarer ikke å holde henne der. Frustrasjonsnivå: Over skulderhøyde da treningen begynte (og oppvarmingen burde være over). Se fram, slapp av i albuen og -tro- på det du gjør var gjennomgangstonen. Det og selvsagt “hun må tenke, få henne til å tenke”, hold henne opptatt og tenk “nå skal vi bare gjøre sånn og sånn” ikke tenk “nå skal hun -ikke- gjøre ditt eller datt”. Det er ikke på en to tre med Bon, men det gikk Hun falt inn i en mye bedre trend, hun jobbet og hun var på laget mitt, og for første gang føltes det ikke som hun var “grei og gjorde som jeg sa”, det kjentes som jeg vant både slaget og krigen (selvom det nok blir flere slag også ), ved å få henne over på mitt lag.

Og nettopp fordi vi spilte på lag, og utøvde en viss grad av demokrati gjorde vi får aller første balanserte, fantastiske galopp-trav overgang, herremin så stolt jeg var av oss da. Hun satt på bakbeina, jeg satt stille og hun bare fløt over i trav. Det var lagspill, det var seier, og for meg var det et ganske stort øyeblikk. Jeg gikk fra ridetimen med en fortsatt vaklende, men noe iallfall noe bardunert fast tro på egne evner og tro på at faktisk kan jeg få det til en dag jeg også

—Guro | 2 comments
(posted in På time, Ridning)

Ingen LB debut, Juleferie, fra skoløs til gammeldame-pigger og enda litt mer trening

Tuesday, January 18, 2011 | 4:37 pm

Jepp, verdens lengste overskrift. Trekk pusten før dere leser den
Egentlig skulle Bon og jeg debutert LB i klubbmesterskapet vårt på Øksnevad, slik gikk det aldri, fordi Bon gled på hengeren og falt i første svingen. Heldigvis stoler jeg 100% på sjåføren og -vet- at det er Bon som kløna og ikke noe annet som skjedde. Resultatet ble iallfall en noe utvidet juleferie på ulykkesfuglen, etter kyndig nedising av den høyre hasen som ble veldig stor da hun var kommet av hengeren igjen så hun helt frisk og fin ut dagen etterpå. Så en kjempetakk til alle som stilte opp og fikset hest mens jeg var fast på Øksnevad for å lage ridestevne. For å ikke forsere noe, og med fjorårets bravader i minnet ble hun stående nesten to uker, i kombinasjon av “skaden” og at jeg dro på en juleferie hjem til mor og far. I tillegg ble det is og holkeføre, noe som førte til understimulert og “litt” slitsom ponni når jeg endelig var tilbake rett før nyttår…så da satte vi igang arbeidet igjen.

Etter en kjapp diskusjon med hesteeieren ble Bon atter igjen skohest 10. januar 2011, da vi begge setter hestens helse foran våre egne ideer om det perfekte hesteholdet. Og det, det var som å se en gammel dame med brodder Ikke bare var hun glad for å være ute igjen på fast basis, men hun slapper så tydelig av bedre utendørs, fordi hun står støtt som et fjell. Ponnien smilte, og jenta smilte Så da beholder vi skoene på en periode, selvom isen har rukket å forsvinne igjen gjetter jeg på at den snart kommer tilbake….*sukk*

Ellers har vi jo selvsagt trent en del. Både for Mona nå den helgen som var, og for både Karen og Gina. Det blir tilsammen tre trenere, men det er tre trenere som gir meg god magefølelse, og mer gjennomridd hest. Skryt fra både den ene og den andre av de i uken som gikk har forsørget ny motivasjon og enda mer arbeidsvilje. Her skal det rides !!! Det har ikke blitt noen bilder fra treningene da jeg har trent for Mona tidlig på morningen og kameraet rett og slett har blitt gjenglemt til de andre treningene. Men det får jeg forsøke å rette på neste uke, slik at skoponnien og flaksepiloten får vise seg fram igjen.

Helt til sist debuterte vi som tømmekjøringsekvipasje i går, og sannelig gjorde ikke fruen det også slik hun gjør alt “tok det på strak hov” mao. Hun var litt tennerklaprende irritert på Karen på starten, men så fikk de liksom taket på det, og da viste hun fram både mer bæring, høyere form og bedre løft enn noen gang før. Jeg har verdens kuleste 17 år gamle stabeist, såpass er sikkert….

Og om hesten ikke er XL så er sannelig personligheten hennes det…

—Guro | 1 comment
(posted in På daglig basis, Ridning, skadet B, stevne)

Starburst Theme designed by Claire
powered by WordPress 3.0.1 | valid XHTML and CSS