Beite-Bon

Gyldne øyeblikk

Dere vet, de øyeblikkene hvor alt bare er perfekt, fordi din er din, og du tenker at hjertet omtrent flyter over av alle de umåtelig hyggelige følelsene, i det øyeblikket leppa hennes omtrent knyter seg fordi du klør på rett sted, og hun puster deg i ansiktet det er da du husker det, hvorfor du bruker all fritiden din og nesten alle pengene dine på dette.

Jeg HAR verdens fineste hest, selv når verden snurrer for fort, dagene er for korte, selvom det er midt på sommeren og lyset varer kjempelenge. Og det er vanskelig å spa fram den Guro’en som er konstruktiv og trener hesten sin, som passer på at alt går framover og alt det der. Hun kommer tilbake hun også, enn så lenge priser jeg meg lykkelig over at jeg har verdens aller fineste hest (jeg har også verdens aller stiveste hest…må-må-må ringe equiterapauten).

jeg V.I.L løpe N.Å

var beskjeden fra Bon i går. Hun fikk ikke lov, da jeg innbiller meg at jeg er smartere enn henne når det kommer til opptrening Men hun vi var ute på en fin-fin tur i Vagleskogen med Abigale og Ingvild, som minte meg om hvor fortreffelig hyggelig det er å være ute på tur både med egen ponni og ikke minst med selskap til oss begge to. jeg fikk skravlet hull i hodet på Ingvild, hun fikk nikket en hel masse (heldig jente ) og Abigale hadde drahjelp på tur

Bon er og forblir verdens supreste turhest, og i går var hun så framover og fin og at det var rent en fryd, kanskje blir hun -helt- bra igjen? kanskje blir det en bra høst? Kanskje holder vi oss friske? Kanskje det er lov å håpe? Enn så lenge lever jeg i nuet, og skritter opp og ned bakker og ting og prøver å få igang muskler etc. på ponnien

En natt på stallgolvet

Denne natten har undertegnede tilbrakt, neglebitende (og sliten) på stallgolvet, mens jeg har jevnlig sett til en stykk kolikkhest. Bon begynte i går kveld, rett etter halv ni å vise av seg kolikksymptomer, så da gikk vi ut på tur, og gikk og gikk (kjentes det som) før jeg etter 45 minutter (som kjentes som timer) ringte dyrlegen. Han var hyggelig og overga grillingen til fordel for oss. Han syns ikke hun så så ille ut (og jeg funderte på om han var helt rett, helt til jeg kom til å tenke på at disse menneskene som møter henne for første gang gjerne ikke kan vite hvor mye som skal til før ponnien min viser fram at hun har vondt). Så da ble det enda mer finadyne (jeg lurer på om hun snart er immun), også ruslet vi litt til, før hun fikk komme inn. Da var både hest og menneske veldig slitne tror jeg, og hest fikk lov å legge seg ned (fordi jeg innså at det så ut som hun ville ligge, ikke som hun ville ødelegge seg). Og der, med meg ved siden av seg i boksen sov hun, og slappet av litt, og klarte endelig å slippe ut mesteparten av lufta i magen. Så sto hun litt igjen, og lå litt igjen.

Når jeg ser på det sånn i etterkant tror jeg faktisk Bon var like sliten som meg på slutten, for når jeg skubbet høyet bort til henne spiste hun liggende, men hun orket liksom ikke å reise seg. Men da var jeg også så sliten at jeg var ganske sikker på at noe var veldig galt….

Å lese dette nå får det hele til å høres himla udramatisk ut, og det var det nok også, men der og da, da var jeg ganske stressa, og ganske redd for hesten min. Vi har fått dosen vår for en stund nå syns jeg *sukk*

Så kryss fingrene for at det er over i dag, hun har hatt besøk av meg to ganger allerede, og Yea Saac blir nå gitt i maten, så håper vi alt bare går seg til, siden treningen ser ut til å begynne å gå seg til sakte men sikkert.

Sommer?? Yeah right

Fredag ble brukt til hestepåsitting, hvor jeg faktisk jobbet litt med at Bon skulle huske på at man tar med seg bakbeina, selvom det “bare” går i skritt. Så lørdag var fridag for Bon (dyrlegen syns at annenhver dag var nok sånn i starten og jeg er vel i grunnen enig, prøver å ikke overbelaste selvom jeg er ivrig). Men, selvom det er fridag må vi røre oss litt, selvom været stinket lutefisk *grøss*. Det var 9 plussgrader, frisk bris og øsepøseregn. Ponnien?? Like blid som alltid

Et lite skritt framover

I dag har dyrlegen vært på besøk igjen, og han hadde positive overraskelser på lager. Etter diverse mønstring, løping og longering ble det vedtatt at vi får begynne å trene igjen, forsiktig i første omgang, men han syns hun så bra ut, og at det som ser litt “ruskete” ut på venstre hånd kan være stivheter og rusk fordi hun har stått så lenge som hun har. Hun er ikke halt i det hele tatt når hun bærer vekt nå. Så da blir det forsiktig igangsetting og masse fingerkryssing Så blir det ny runde med dyrlege om et par måneder når vi ser litt bedre hvordan hun responderer på trening og bevegelse i konstruktive former. Så da er det vel opp til piloten å legge opp en fornuftig og grei treningsplan, så er vi snart tilbake der vi var når skaden oppsto…håper jeg.

Endelig på “ordentlig” gress!!

Siden jeg har vært litt vrang, og ikke vil ha Bon med nye hester før dyrlegen har sagt ok blir det begrenset med gressbeite, selv når man har flyttet på sommerferie for den grunnen. Men på onsdag kveld fikk lille py lov å være på gress i flere timer. O-lykke Og når jeg plystret fordi hun skulle inn? Da kom hun i rolig jogg bort til meg, og fulgte meg langs gjerdet.

Sommerferie

Da har Bon flyttet til Stall Lunde for sommeren, mer utetid, utetid på gress (uten å behøve å være ute døgnet rundt…den hesten kan leve på luft og kjærlighet, det er jeg sikker på *skjære grimaser og sukke tungt*) og bedre turmuligheter høres ut som en perfekt sommerferie spør du meg

Om hun slo seg til ro? Det tør jeg påstå, to sekunder i en luftegård og jeg hadde fått meg grå hest, og natt nr 2 i ny boks har frk fryd vært liggeomnatta hest igjen *glad*

Bakføtter..

Høvene til Bon ser litt så som så ut på bakbeina, etter at alt jeg har fått gjort med de er veldig veldig små ting fordi det har vært vondt å løfte høyre bak inn i en posisjon hvor jeg faktisk har fått til å gjøre noe med den. Men nå er vi igang igjen, og selvom hun fortsatt er uvillig til å løfte den tror jeg det bare “henger igjen”. I går både løftet hun fint og jeg fikk holde den en liten stund iallfall. Så da blir det forhåpentligvis sving på både framhøver og bakhøver sånn smått om senn Det skal ikke mye til for å gjøre meg fornøyd, det er de små tingene, som at hun nå ikke spenner hele seg når jeg ber om å få foten, men derimot kaver med den andre i været for å se om jeg fortsatt syns veldig synd på henne eller hvordan det ligger ann

jeg syntes ikke så synd på henne, så vi løftet foten flere ganger i går, og etterhvert husket hun på at den var løftbar -uten- å peive den kjempehøyt opp med fare for å treffe både meg og andre hoftehøyde.

Sånne dager kan man like

Min verdens vakreste

Våren har stortsett dreid seg om hasen til Bon, på godt og vondt. Jeg har sett på den hver dag, hver eneste dag i snart fire måneder. Man blir blind på øya og får vondt i hjertet….I åtte uker var jeg i stallen hver eneste dag, minst en gang. De neste åtte ukene har jeg hatt noen dager med fri Oppi alt dette har vi gått mange mil sammen vi to, og vi har hatt mange lange stunder i boksen. Jeg har vridd hodet for å underholde henne, og holde henne aktiv, jeg har vridd hodet for at hun skal ha det greit i paddock osv. osv. Og hun har takket for tilliten, på måter jeg ikke har tenkt over før jeg satte meg ned og virkelig tenkte over det. Når jeg ser tilbake på det har ikke senvinteren og våren bare brakt kaos, skadehistorie og dårlige dager med seg. Den har nemlig også brakt med seg et vennskap, som er heftig styrket, et vennskap hvor forståelsen er blitt så mye større, et vennskap som kan håndtere så meget og så mangt nå.

Jeg glemmer nok aldri den dagen ikke lenge etter at hun skadet seg, når hun limte seg fast til skulderen min der ute i ridehuset. Når min fantastiske lille kriger sa “jeg orker ikke Guro, du får ordne opp du”. Bon sier ikke sånt, Bon står på barikadene, og slåss. Men den dagen hadde hun ikke noe valg, hun måtte stole på meg, stole på at jeg kom til å takle dette her. Tårene var ikke langt unna den kvelden, så redd for at det var noe virkelig-virkelig galt har jeg ikke vært hverken før eller siden.

Mellom der og nå er det mange små opplevelser, mange små justeringer, og i bunnen ligger det at Bon har måttet stole på meg, fordi hun ikke har hatt noe valg, og det at jeg har måttet høre på henne, hver dag, for å sjekke formen for å følge med.

For bare et par uker siden satt jeg på henne, barbak mens vi skrittet rundt. Da hørte vi plutselig et voldsomt rabalder inne i skogen. Bon var på vei til å snu, og jeg tenkte bare “neeeei”. Og da hun på mitt utpust og min mumling ble stående mens vi ble vitne til to rådyr som kom stormende ut av skogen viste hun meg en tillit jeg vet hun ikke ville vist meg for bare få månder siden. Hun var spent, som en felestreng under meg, jeg kjente hjertet som slo, hardt … fort. Men hun sto, fordi det var det jeg hadde sagt. Smilet mitt den kvelden gikk nesten rundt. Kanskje vi er på lag nå?

Hun vil alltid være min verdens vakreste, min venn, kompis og min verdens beste.

I dag har vi ruslet på tur i bånd slik vi bruker, og hun blir stadig flinkere til å høre, til å ta hensyn og til å se meg, selv når det går litt fort for seg rundt henne. Og jeg blir stadig flinkere til å se hva som kommer til å skje før det skjer. Og jeg reagerer etterhvert så mye bedre, jeg skjønner når jeg må snakke hardt, når jeg må puselanke og når jeg må bare -være-. Målet for være å ta vare på, og bygge videre på det vi har klart å få til denne våren, så kommer kanskje framgangene enda raskere til høsten