Å hilse på veggen

Jeg husker ikke sist en trening ikke gikk bra, iallfall ikke ene helt vanlig dressurtrening, enten jeg har ridd selv, eller jeg har ridd for instruksjon. Det har faktisk gått overmåte bra i 2 månder. Helt til i går, plutselig løp vi oss rett i veggen kjentes det som. Bon løp, jeg strevde, Bon svarte med å henge seg på. Jeg klarte, etter å ha trukket pusten veeeldig dypt et par ganger, og tatt vekk en pad jeg trodde jeg trengte under salen å ri henne “sådær” til tøylen, til roen og til ettergiften, men ikke like bra som jeg skulle ønske. Min lille superponni var rett og slett pinne stiv. *argh*
Komboen “ikke noe ridd” siden sist Evatime, noe mer fôr fordi vi egentlig trener mer, og glatt ute, så hun sikkert står og spenner seg litt i paddocken også resulterte i at vi var på ville veier.

Vi red bommer i dag, i alle versjoner og fasonger, og hun gjør det fin-fint i forhold til benløft og bæring, men så fort bommene ligger i vifteformasjon og hun faktisk helst skal bøye seg litt over de også, ja da streiker den unge damen og bare biter seg fast, og går helt rett i kroppen, selvom hun svinger i rett retning…veldig herlig *sarkasme*.

Når jeg ser tilbake på det nå, så innser jeg jo at gårsdagen var langt bedre enn de fleste øktene vi hadde på sensommeren i fjor. Hun er mindre stiv på en dårlig dag enn hun var på en gjennomsnittsdag da, og hvis vi legger til at hodet mitt ikke var med på oppgaven i det hele tatt, så ja..da er vi der vi var i går, vi er ikke bedre enn som så på en dårlig dag. Jeg tar med meg at jeg klarte å ta meg sammen, at hun ikke fikk henge på tøylen særlig mye, og at hun etterhvert faktisk kom seg, selvom protestene var mange og store.

I dag blir medisinen enda lenger oppvarming før jeg krever noe, og magneter før hun i det hele tatt tas ut, så tar vi det derfra. Håpet er at hun skal gå stabilt i trav, og at jeg skal klare å løsne disse ganasjene da…sånn at det går litt framover på Evatimene også. Eller, jeg tror det går framover, men ikke så fort som jeg skulle ønske.

en + en = to

og jeg føler endelig at jeg har to veldig kompatible (og kunnskapsrike og dyktige) trenere å støtte meg til. Hanne fra Trollspeilet har vært på Lutsi i helga. Nå red jeg bare en privattime på fredag kveld, men det var rett og slett utrolig givende. Selvsagt er ikke Eva og Hanne helt enige, hvem forventer det? (Jeg opplever at langt de fleste instruktører står på sin rett til å markedsføre seg selv som den beste løsningen, og det må man gjerne få lov til spør du meg (logisk nok, skal du selge et produkt kan du gjerne ikke være i tvil)). Men, åkken som, de har styrker og svakheter begge to. Hannes styrke kom godt frem i løpet av fredagen, med det at hun klarer i større grad enn mange andre instruktører å dele opp sits etc. veldig. Mannen hennes Pelle, som jeg har ridd for før, er kanskje enda bedre til det, men forskjellen (slik jeg opplever den) er at Hannes mangeårige erfaring gjør seg utslag i at hun ser hesten bedre, og at hun ser usikkerheten/mangelen din som rytter på en annen måte.

Så, vi hoppet i det, siden det er en stund siden vi har ridd for instruksjon og vaksingeringen ble utsatt en dag. Nåja, vi var varme og gode når Hanne dukket opp, eller rimelig varme og gode, underlaget i hallen er ikke tiff-toff, og jeg blir som vanlig litt passiv når jeg er usikker. Og lærer stadig at det er stor forskjell på å ri med små signaler og det å være passiv. Nuvel, vi satte forsiktig i gang, og red volter, og skiftet vei og red volter, og bøyde hesten inn (næææh, høres det kjent ut for noen??). Her kommer Evas håndobservasjoner godt med, hun maser mer om håndplassering og tøylevirkning enn det Hanne gjør (at den ikke får virke bakover), men selvsagt, det er begrenset hva man kan fokusere på når man bare har en time, og da begynner man i en ende, det er logisk, jeg ser den, og kanskje har faktisk Evas mas ført fram til at jeg ikke driver og haler og drar bakover i utvendig tøyle i like stor grad..

Nåja, vi begynte med å rette på meg, og bøye hesten. Og vi fikk rettet enda mer på undersjenkelen min tror jeg, og Bon responderer veldig godt når jeg gjør ting riktig etterhvert. Det mest fantastiske er å ikke bare høre Hanne si at når Bon vil fjære mer i gangen vil lyden når hun treffer bakken forsvinne, men kjenne det, og høre det samtidig. Bon strekker seg, blir lenger, svinger over ryggen og voila, ingen lyd selv på det ganske harde underlaget. Jeg får beskjed om at jeg trekker opp knærne når jeg setter meg ned når jeg lettrir, og siden det er noe jeg ikke vet at jeg gjør, så tar det litt mer tenking å knekke koden for hvordan jeg skal slutte med det. Etter diverse forsøk får jeg det etterhvert til sånn skapelig (aner det meg siden lyden av B’s bein som treffer bakken ikke er nevneverdig forstyrrende lenger), og jeg får lov å sitte ned i trav…med det som resultat at jeg omtrent dør på meg, er noen klar over hvor utrolig slitsomt det er for magemusklene til en stakkars rytter å sitte rett?? Dødla slitsomt om du skulle lure kjære leser. Når Hanne så ikke er fornøyd med nedsittiingen min må jeg legge meg bakover, ordentlig bakover faktisk, ikke latesombakover, og bare bruke magemusklene til å heise meg opp igjen…jeje, da har jeg sannelig prøvd sit-ups på hesteryggen også, men det virker, og jeg sitter rett, sitter ned, og kjenner at ponnien svinger over ryggen under meg, at hun jobber, hun gjør det for meg. Jeg lettrir jevnt og sitter nede i perioder, og ponnien går og går og går…

Det var en fantastisk ridetime, og jeg begynner å skjønne at like mye som instruktøren er det faktisk Bon som gjør timene så bra, fordi hun svarer så godt når jeg gjør ting riktig, og sammen med en instruktør tør jeg å vente på at hun skal svare, og begnner ikke panisk å gjøre andre ting enn det som virker bare fordi hun noen ganger trenger litt tid til å tenke seg om. I ettertid når jeg har studert bilder har det slått meg at albuene kommer på vift når jeg konser for mye på andre ting, men de er i det minste på plass når jeg “bare slapper av” og varmer hest, og rir lettridning som sådann, så snart er de på plass, også når jeg skal gjøre andre ting som kroppen min ikke er riktig vant med. For tiden avgjøres det hvorvidt ridetimene mine er fantastiske eller ei ved hvor fornøyd Bon er etterpå, og hun var slik hun skal være etter den, blid, glad og litt sliten i musklene sine Flinkeste ponnien min.

Alle bilder er “som vanlig” tatt av Cecilie Vatne

Finnes det noe bedre?

Enn å være kald på tærne, men varm om hjertet??
I dag var kjekke-Toddy og Bon på jordet med pilotene sine. Og det tok litt av, vi løp, også løøøøøøøøøøøøp vi. I ettermiddagssol og akkurat passe mange kuldegrader satte vi avsted, og jeg kjente den gamle gleden ved å ri, ved å kjenne hesten vinne mark, ved å bare slippe og ikke tenke på at man må stoppe før man er der…og da kan man jo bare ta inn på en volte *nemlig* Bon løp, og Toddy løp enda mer, ikke på noen måte ukontrollert, hun var så oppmerksom, svingte så fint og lett når jeg ba om det, det var bare bremsene som ikke satt sånn heeelt der de skulle Men jeg kan jo skylde meg selv, å la en fullblodshest “springe litt” for å sitere oss selv, med muffebitt når jeg vet hun har overskuddsenergi fra to fridager er jo muligens det kjente uttrykket verdig “å be om problemer”, men det ble veldig lite problemer *pooooonien min*

Den mestringsfølelsen hun gir meg, nesten daglig, den kan aldri måles i penger, eller hengivenhet, jeg vet ikke om den kan måles på noen måte. Men kanskje den kan forklares? Den kan kanskje forklares med rim i håret, funklende øyne, prustende neser og et smil som gikk nesten rundt. Der ute, der er vi ett, når jeg stoler på henne takker hun alltid for tilliten og viser at jeg ikke gjør noe galt med å legge ting over på henne. Min største utgiftspost, men også, uten tvil min største pott på den mentale inntektsfronten.

LånebortBon og Lone

Til daglig er Lone kjekke-Toddys pilot og oppofrende matmor. I dag var hun lånerytter til Bon, etter lett press fra meg Åkken som; Bon har gått som et skudd i det siste, flinke lille superponnien min, og da er det artigere å låne henne vekk også (og kjedeligere, men denne gangen var det bare artig). Så da klatret Lone opp da, godt polstret, og kanskje ikke optimalt for å prøve hest. Men fyyyy så bra det gikk!! Lone sitter mye mer stabilt enn meg, og har mye mer kontroll på setet sitt, så hun klarte å sitte over mye mer når Bon prøver å skyve deg ut enn hva jeg får til selv, og SOM Bon gikk etterhvert. Jeg ruslet Toddy rundt og hoppet mentalt opp og ned i pur glede. Dressurponni jo På venstre hånd harker hun litt, også for Lone men på høyre klarte hun å plukke henne opp mer enn jeg klarer, og vips så gikk hun som et skudd. Den andre fordelen til Lone er at hun rir mye mer takt inn i hestene enn det jeg klarer, og plutselig dreiv ikke Bon og surra, hun var taktfast og fin

Ja, dette ble intetsigende, men det var utrolig gøy å låne vekk hesten til noen som tydelig syns det var helt ok å ri henne, og som Bon så tydelig samarbeidet med

Superponnien minsin

Snø er kult syns Bon og Guro

for når det er snø skjønner ingen fra Rogaland at ridebanen er brukandes, så der herjer Bon og jeg for tiden…eller vi har gjort det på søndag og i dag iallfall. Hallen er ikke særlig ridbar, og det er banen, og mer enn noe annet liker jeg å ri ute, friskluft er digg, Bon setter tydelig pris på det, og underlaget er riktig stødig. Og Bon?? Hun går som en klokke, litt stiv og støl fordi hun har vært lite ute de siste dagene, men ellers?? Nevnte jeg superponni?? hvis ikke: Jeg har SUPERPONNIEN min her igjen. Min fantastiske lille lykkepille Vi har gjort galopp med bæring på begge hender i dag, vi har gjort stabil galopp med vondt i magen for rytteren. For første gang har jeg ridd hesten min ORDENTLIG igjennom helt-helt selv, hun løsnet, hun -var- der, hun var fantastisk. Hun ER fantastisk. Selvsagt gav jeg meg for tidlig, jeg gav meg jo når jeg kunne begynt å jobbe igjen. Men alt skal læres Super var hun iallfall. På slutten av økta kunne jeg gi tøyle, kjenne at hun strakk seg, men ikke mistet ryggen og var helt styrbar for setet. Min fantastiske lille superstjerne viser seg fram igjen og igjen. Når hun bare forstår hva jeg vil, når jeg bare klarer å sitte, og når jeg bare klarer å gjøre ting lenge -nok-, når jeg ikke gir meg før jeg får svar, da er hun min egen lille fantastiske sorte perle.

Eh, ja, det skal nok ikke mye til for å glede meg skjønner jeg. Men det gleder meg at vi samarbeider så godt. Det gjør meg usigelig stolt at folk skryter av henne, for tålmodigheten hennes, vennligheten når de håndterer henne. At hun faktisk er riktig høflig. *superstjernehesten*

Lone, Karen og jeg er enig om at jeg har superhoppen, Karen supervallaken og Lone superhingsten, til sammen blir det virkelig suuuupert

Snø i Sandnes

Det har vært kaldt også begynte det å snø…og da ser det sannelig sånn ut i Sandnes *woho*. Så i dag har vi jogget jordet rundt i snøføyken, vi har galooppert, både fort og mye saktere Vi har rett og slett kost oss skikkelig masse ute i det hvite elementet, og jeg innrømmer glatt at det gjør ingenting at jeg gav opp å få bilen ut av garasjen i kveld (føles som et nederlag) fordi ute ligger det mer snø enn jeg har sett til sammen på de to foregående vintrene mine her nede. Julestemningen kommer krypende og i det hele tatt *fine vinteren*

Ting man gjør for venner…

Torunn er venninna mi, en sånn tobent en. Torunn er livredd hester og i grunnen hunder, de er skumle og de kan spise deg. Likevel, fordi hun er venninna mi stiller hun opp stadigvekk og på de mest uventede tidspunkter og fotograferer meg og hesten. Torunn blir tøffere for hver gang, og jeg priser meg lykkelig, hun er en av få som klarer å fange meg på film slik jeg vil bli fanget, og hun er en av de jeg tør å spille sammen med, slik at jeg kan hoppe i det, og bomme stort og vite at bildene ikke ender opp som dårlige eksempler på facebook. Tusen takk Torunn !!

Sist hun var i stallen var det mørkt og ikke så godt vær, så vi fant ut at vi skulle se hva vi fikk til under utelyset på Lutsi…Det ble ymse, men det ble også Guro, snart 28 år og usannsynlig glad i liten mørkebrun superponni:

Tusen takk Torunn, for at du stiller opp, selvom det er skummelt!

Lyset er på, men det er ingen hjemme..

det er omtrent sånn jeg føler det innimellom når noe helt logisk og enkelt går opp for meg. I dag har nemlig aspektet rett rygg gått opp for meg (tusen takk Eva), jeg faller hit og jeg faller dit og jeg gjør rare ting, og i dag var ryggen plutselig på plass….OK, ikke så plutselig, men etter diverse feil og mindre vellykkede stilforsøk så klarte jeg endelig å forstå hvor i all verden den der ryggraden skulle være plassert, og vips fallera svarte Bon fin-fint fram og ned også *fiiiine ponnien*. Eva og jeg er jo skjønt enig om at bedre lærehest finnes ikke, hun premierer meg for gode løsninger når jeg gjør rett og flater ut og sier “vil ikke, stresse, stresse, vil ikke” når jeg gjør feil. Det er akk så frustrende og akk så fint på samme tid. Superponnien svikter rett og slett aldri. Det er rart med det, jeg tror jeg har prøvd å rette ut ca alle delene av ryggen utenom den midterste, og endelig var det noen som klarte å fortelle meg at om jeg rettet ut den delen også, samtidig med at jeg skjøv halebeinet under meg og fram i salen så skal man se. Og der, der klarte jeg å holde skuldrene på plass og samtidig ha rett rygg. Da svarer faktisk Bon fram i galopp også, enda hun er så sliten så sliten

Utover enorme aha-opplevelser med veldig enkle ting (grøss og gru, jeg føler meg dum) har vi løsnet ganasjer på ponni, og løsnet ganasjer på ponni, og sannelig løsnet ganasjer på ponni. Hun vil ikke, kan ikke og skal ikke, helt til hun sier “ok da” og blir som smør i hendene mine, da er hun på plass i det vi skifter vei, hun er på plass samme hva vi gjør da. Så blir det tungt og Bon sier “orker ikke, vil ikke gidder ikke” og vi begynner på nytt, igjen og igjen, og for hver gang går det litt framover

Nå blir det to uker fri, dessverre med en uke fri for meg også, men jeg har et lite mål om at ryggen skal være bedre på rytterene og tiden vi bruker på å løsne disse ganasjene skal være noe kortere på de to ukene.

Det er vel forøvrig også på tide å sette nye mål for neste år også, jeg føler at jeg enda strever med å forstå -hvor- langt vi kan komme, og hvor langt jeg kan forvente at vi skal komme på et år, de siste måndene siden vi ble kjent med Eva har det gått i ekspressfart framover, hun bærer nå, ofte og mye, hun kommer opp i manken og jeg kjenner at jeg har hest å sitte på, jeg kjenner at jeg finner noe der, når vi begge er varme, Konkuransemålet vårt er LB, det bør vi klare, men jeg ønsker å ha mål utover dette også, om mer bæring, om mer av alt, det er uendelige muligheter føles det som, og sammen, sammen er vi uovervinnelige. Hvorfor det?? Bare se her, fordi vi har det sånn når vi er sammen, derfor:

Vi har blitt ekte Rogalendinger…

gradestokken viste – 2 grader, rytteren hadde vinterjakke og dunvest på, og ponni?? Hun så slik ut:

Før noen får hosteanfall, hun fikk av det ytterste teppet rett etter at bildet var tatt ;(vi måtte liksom bare bevise hvor godt vi passer inn etterhvert) (og det innerste er magneter, som hun sto med en times tid før vi gikk ut for å løshoppe). Men for all del, vi kler på mye mer enn jeg ville drømt om å gjøre for bare to vintre siden. Vi begynner å bli vant med klimaet og har lært oss å forstå når det er kaldt

For å understreke et poeng

Det er underlig med det, hver gang jeg ser på Bon blir jeg slått av hvor utrolig vakker hun er, både på innsiden og utsiden Jeg tror det vises på disse bildene også, både hvor pen hun er og hvor pen jeg -syns- hun er. Pene, vakre skjønne ponnien min.